Inkontinens – Nofus

Inkontinens

Stressinkontinens, urinlekkasje

Stressinkontinens betyr lekkasje av urin i forbindelse med hoste, nysing eller andre aktiviteter som øker trykket inne i bukhulen. Det er som regel små mengder urin som lekker om gangen.

Hva er stressinkontinens?

Stress-inkontinens betyr urinlekkasje ved fysisk stress eller belastning. Urininkontinens betyr tap av blærekontroll.

Stressinkontinens er et vanlig problem som kan være svært belastende. Inkontinensen inndeles ofte i 3 grader:

  • Lett – dråpelekkasje 1-2 ganger i måneden
  • Moderat – daglig dråpelekkasje
  • Alvorlig – større lekkasjemengder minst én gang i uken

Forekomst

I Norge er det rapportert plager med urinlekkasje hos 30% av alle voksne kvinner. Også utenlandske studier viser at dette er en vanlig tilstand. Den forekommer hyppigst omkring overgangsalderen.

Stressinkontinens utgjør 50% av alle med urinlekkasje. 35-50% har en blanding av stressinkontinens og urgeinkontinens. Urgeinkontinens er plutselig og sterk vannlatningstrang, som ofte fører til større urinlekkasjer. Hos eldre ser man gjerne en blanding av stress- og urgeinkontinens.

Data fra Nord-Trøndelagsundersøkelsen (HUNT) viste at blant kvinner som ikke hadde født barn, hadde 5% stresslekkasje. Blant kvinner som kun hadde født ved keisersnitt, hadde 7% stresslekkasje. Blant kvinner som hadde født vaginalt, var forekomsten 15%.

 

Årsak

De viktigste årsakene til stressinkontinens er fødsler, østrogenmangel og framfall av skjede eller livmor.

Stressinkontinens er mest vanlig hos kvinner som har vært gjennom fødsler. Overvekt er også en medvirkende årsak. For kvinner etter overgangsalderen kan årsakene være østrogenmangel og nedsunken livmor. Dette kan ha sammenheng med svekket bekkenbunnsmuskulatur og svekket lukkemekanisme på grunn av skader i blærehalsen og øvre del av urinrøret. Andre årsaker kan være urinveisinfeksjon, immobilitet, funksjonstap (hjerneslag), demens og andre tilstander med svekket mental status.

Diagnostikk

Diagnosen stilles på grunnlag av den typiske sykehistorien. Lekkasjen melder seg ved fysisk aktivitet og tunge tak, ved løping eller hopping. Lekkasje ved hoste eller nysing er også typisk. En gynekologisk undersøkelse kan være normal. Etter overgangsalderen kan det imidlertid oppstå tegn til østrogenmangel i form av tynnere slimhinner, og/eller fremfall av skjede eller livmor.

For å kartlegge typen urinlekkasje kan det være lurt om du fører en liste over vannlatningen, for eksempel over ett eller flere døgn.

I de fleste tilfeller foretar allmennlegen de nødvendige vurderinger med sykehistorie, underlivsundersøkelse og kontroll av urin. Diagnosen er da vanligvis åpenbar, og allmennlegen kan iverksette behandling uten videre utredning. Unntaksvis, dersom det er usikkerhet om diagnosen, eller behandlingen ikke hjelper, kan det være aktuelt å henvise deg til grundigere undersøkelser, eventuelt en urodynamisk undersøkelse.

En urodynamisk undersøkelse brukes til å avklare hvor bra musklene i blæren, og spesielt lukkemuskelen, virker. Undersøkelsen viser hvor stor blærekapasiteten din er, dvs. hvor mye urin blæren kan romme, og den viser hvor god kontroll du har over urinblæren ved forskjellig fyllingsgrad. Undersøkelsen forteller også om blæren fyller og tømmer seg på normal måte.

Behandling

Målet med behandlingen er å redusere lekkasjen, helst at du blir helt tørr.

EgenbehandlingDet er flere ting du kan gjøre selv for å bedre situasjonen:

  • Unngå forstoppelse
  • Ha regelmessige toalettvaner og tøm blæren ved behov. Det er for eksempel lurt å late vannet før anstrengelser som du vet kan føre til lekkasje
  • Dersom du er overvektig, bør du forsøke å redusere vekten
  • Kronisk hoste er også et stort problem. Røykestopp, samt god behandling av astma og bronkitt er derfor nødvendig.

Bekkenbunnstrening

Bekkenbunnstrening er den viktigste behandlingen for å bedre urinlekkasje. For å styrke muskulaturen i blære og underliv bør du drive med regelmessige knipøvelser. Det gjør du ved å knipe sammen som om du skal stanse urinstrålen under vannlating. Driv på med dette i omtrent 5 minutter og gjenta det minst et par ganger i løpet av dagen – for eksempel 8-12 kraftige sammentrekninger tre ganger annenhver dag. Hver sammentrekning bør vare i 5-10 sekunder, etterfulgt av like lang periode med avslapping.

Om øvelsene gjøres riktig, er behandlingen effektiv, enkel, uten bivirkninger og billig. Det tar imidlertid tid før bekkenbunnstrening hjelper. Virkningen opphører etter en tid dersom du slutter med øvelsene.

Mekaniske hjelpemidler

  • Knip-koner er en type lodd med ulik vekt som plasseres i skjeden. De finnes både i avlang og rund utgave. Virkningsmekanismen er at vekten trykker mot bekkenbunnen og dermed gir nervesignaler som gjør at du kniper for å holde knip-konen på plass. Du kan forsøke å anvende slike lodd samtidig med at du driver bekkenbunnstrening. Det øker effekten av treningen.
  • Ringpessar brukes spesielt i de tilfeller hvor det også foreligger livmorfremfall eller blærebrokk, og kvinnen ikke kan, eller ikke vil, opereres. Eldre kvinner må i tillegg bruke lokaltvirkende østrogen for å unngå sårdannelse.

Elektrostimulering

Elektrostimulering har vært i bruk siden 1960-årene. Det benyttes små apparater som avgir strøm med frekvens 20-50 Hz i korte pulser, vanligvis ved at en eller 2 elektroder plasseres i skjeden. Dette er ikke smertefullt. Strømmen stimulerer tverrstripet muskulatur i bekkenbunnen og urinrøret både direkte og indirekte. Stimuleringen kan gjennomføres enten som langtidsstimulering (mild strømstyrke) eller maksimalstimulering (sterkere strøm).

Apparatene med mild strømstyrke kan du betjene selv. Utstyret er beregnet til hjemmebruk, 6-8 timer i løpet av natta, i 3-6 måneder. Den andre metoden er maksimalstimulering. Dette krever et spesialapparat som vanligvis brukes i 20 minutter 1 gang daglig, 2 ganger hver uke i ca. 5 uker.

Dersom elektrostimuleringen kombineres med bekkenbunnstrening (knipøvelser), kan man oppnå vedvarende effekt. Behandlingen er ufarlig og uten skadevirkninger.

Andre hjelpemidler

Det finnes også ulike andre hjelpemidler. På apotek, helsesenter og i spesialforretninger for helseartikler får du kjøpt både bleier, spesialtruser og lakenbeskyttere i tillegg til at du får nyttig veiledning. Flere av hjelpemidlene kan forskrives på blå resept. Det betyr at du selv kun betaler en mindre egenandel.

Medikamentell behandling

Legemidler i tablettform har liten eller ingen effekt ved stresslekkasje. Tidligere trodde man at hormonbehandling med østrogen (p-piller eller hormoner mot plager ved overgangsalder) kunne hjelpe. Nå tyder forskningen på at dette forverrer lekkasje. Hos kvinner som har passert overgangsalder kan derimot lokalbehandling med østrogen i skjeden være til hjelp for noen.

Kirurgi

Operativ behandling har bedre og mer varige resultater enn konservativ behandling, men kirurgi har også komplikasjoner. Tre ulike metoder er i bruk. Den mest brukte kalles TVT (tensjonsfri vaginaltape) hvor man plasserer et bånd under midtre del av urinrøret. Det er også mulig med innsprøytinger av volumøkende masse rundt urinrøret (periuretral injeksjon), eller en operasjon hvor skjeden løftes opp (kolposuspensjon).

TVT er den beste og mest brukte metoden, og brukes i ca. 90% hvor man ikke kommer til mål med bekkenbunnstrening eller elektrostimuliering. Et bånd føres opp bak skambeinet (symfysen) gjennom et lite snitt i fremre skjedevegg, og legges løst under midtre del av urinrøret. Inngrepet utføres vanligvis i lokalbedøvelse, og pasienten kan reise hjem samme dag. Sammenlignet med det større inngrepet (kolposuspensjon) kurerer TVT minst like mange pasienter, og inngrepet er enklere, har færre komplikasjoner og kortere rekonvalesens. I følge det norske inkontinensregisteret, ble i 2004 ca. 88% kurert for sin lekkasje med tensjonsfri vaginaltape, og 92% var fornøyd etter inngrepet.

Prognose

Stressinkontinens er et problem som ofte øker med årene. Ved korrekt bruk og utnyttelse av de tilgjengelige behandlingsmetodene er det mulig å helbrede, eller i det minste lindre, tilstanden hos de fleste av dem som er plaget.

Kilde: Norsk elektronisk legehåndbok